av Lisbet Harstad

Høyt over dalen, i et stort, brunt hus med praktfull utsikt i begge retninger av Gudbrandsdalen, bor ekteparet Astrid (36) og Per Kristian (39) Simengård. I det romslige kjøkkenet med hvitmalte, laftede tømmervegger og en enorm peis, styrer guttene Erik og Martin, tre og fem år, med sitt. Og i fjøset står 20 melkekyr.

Idag er både Astrid og Per Kristian hjemme. Men vanligvis har mor lagd frokost til guttene, før hun grytidlig setter seg i bilen og kjører en time for å komme seg på jobb i Gjøvik. Far har vært oppe siden halv seks, er ferdig i fjøset før melkebilen kommer, og er klar til å kjøre guttene ned de bratte bakkene til sentrum for å levere dem i barnehagen. Deretter går turen til Lillehammer og jobb.

Et helt vanlig familieliv, med andre ord. Midt i tidsklemma, med unger som skal hentes til riktig tid, med ønske om å ha litt tid til dem om ettermiddagen og tid til å være kjærester på kvelden. Med økonomi og fremtidsplaner som stadig arbeider i bakhodet. Men også med klare ønsker og mål om å lykkes og satse på hverandre. - Vi vet problemene finnes, har allerede sett mange på vår egen alder møte veggen. Vi vil ikke komme dit!

Det er derfor de har meldt seg på samlivskurs. Denne helgen har de overlatt fjøsstell og unger til Astrids foreldre og reist til Hafjell, der Bygdefolkets studieforbund og Oppland Bondelag oppfordrer folk til å investere i hverandre. Utfordringer rundt det å bo i flere generasjoner på et tun, arbeidssituasjon og arbeidsdeling er noen av temaene.

Det er ikke et kurs for par som allerede sliter med samlivet, men for de som vil forbedre og forebygge vansker. Deltakerne skal lære og få tips om hvordan de kan kommunisere bedre, og hva de selv kan gjøre for å styrke forholdet.

Kurset er overbooket, 16 andre par har også meldt seg på, de fleste bønder fra Oppland. Det er blitt stuereint å snakke om samliv og problemer som kan komme. Også blant bønder.

De har hold sammen i åtte år. - Vi har lenge hatt lyst til å gå på samlivskurs. Ikke fordi vi sliter, men nettopp for å være føre var, sier Astrid og Per Kristian. - Men det har vært vanskelig å finne tid ...

Tid er det også vanskelig å finne til hverandre i hverdagen. Når godstolen inntas på kvelden, merkes lange arbeidsdager på kroppen.
- Når tiden er kommet for å slappe av og prate, sovner han i stolen, sier Astrid.
- Det blir ikke mye tid igjen til hverandre.

Du kjenner deg kanskje igjen? Du har sikkert også opplevd at tiden til den du er glad i ikke strekker til? At du glemmer å si ordene som forklarer og oppklarer når mangelen på tid kniper i mellomgulvet og alt skal skje samtidig? Har vi ikke alle kjent på at vi føler oss misforstått, eller ikke hørt i det hele tatt? At små misforståelser får rikelig grøde og vokser seg store når stresset koker i årene?

Å kommunisere med hverandre er det viktigste - og det vanskeligste - i et parforhold, sier samlivsekspertene. Heller ikke Astrid og Per Kristian går fri for små uenigheter, for at den ene bekymrer seg mer enn den andre, huskvasken som skal tas, stemmer som blir skarpere enn det som var meningen, små uenigheter om barneoppdragelse.
- Hun er mer bestemt, og blåser seg lettere opp enn det jeg gjør, sier Per Kristian.

- Han er en typisk far, ikke så streng som mor. Det fører til at guttene tyr lettere til ham enn til meg. Det kan være fryktelig irriterende, sier Astrid.

Hittil har de greid å være enige om fordeling av ute- og innearbeidet på gården.
Men: - Jeg har vært nødt til å riste litt i ham for å få ham til å prioritere ting hjemme, fremfor å enda flere timer utenfor gården, sier Astrid. - Av og til lurer jeg på hvor det er blitt av gutten som for åtte år siden hadde tid til å holde orden ...

Per Kristian humrer: - Det beste jeg kan gjøre for å pleie forholdet, er å rydde og vaske hjemme. Hun tåler ikke rot.

 

Enda litt høyere opp i den bratte lia, 500 meter unna gården, bor Astrids mor og far. De flyttet ut av tunet da ungfolket tok over for snart fem år siden.

- Der var Astrid veldig bestemt, sier ektemannen, fortsatt imponert.
- Svigerfar er gårdsgutt, og vi har et veldig godt forhold. Kanskje nettopp fordi de flytter ut av tunet, og ikke må passere kjøkkenvinduet vårt hver gang de kommer og går.
 

Den opprinnelige kårboligen ligger nærmest vegg i vegg med Astrid og Per Kristians hus. Det har de leid ut til andre. - I forrige generasjon så vi hvordan det var da de bodde så tett. Det hadde både fordeler og ulemper, sier Astrid. - Da vi tok over, gikk alle fire på eierskiftekurs. Det tror jeg var et smart trekk, sier ektemannen.


Til daglig jobber Astrid i Oppland Bondelag, mens Per Kristian er ingeniør, og har deltatt i store byggeoppdrag i Lillehammer-området. Nå er han i ferd med å trappe ned for å satse mer på gården. De er allerede godt i gang med å planlegge samdrift med tre andre gårder.
- Da håper vi det blir mer tid til overs.

- Jeg leser mye, forteller Astrid.
- Det gjør ikke jeg. Det har jeg ikke overskudd til, sier Per Kristian.
Astrid skulle gjerne hatt noen å diskutere bøkene med, men innser at de ikke kan være like i ett og alt.
- Senere, når vi blir flinkere til å utvikle flere felles interesser, sier de.

Men før livet går videre, før de får bedre tid til kos og hverandre, vil de ta problemer som måtte komme ved hornene. Før det kan bli fare på ferde, setter de seg ned på "skole-benken" for å lære å unngå de største samlivsfellene.

På samlivskurset denne helgen håper begge å få tips og vink om hvordan de kan unngå misforståelser og smågrums som vokser seg store.
- Det blir fint å få noen som står utenfor og kan "se" oss sammen, som kan si noe om hvordan snakke sammen i vanskelige situasjoner. Det er jo ikke alltid det bildet man har av seg selv er det riktige, sier Per Kristian.
- Dessuten tror jeg at det blir fint å komme sammen med andre gårdbrukere som er i samme livssituasjon, og som ønsker det samme som oss, tilføyer Astrid.

Barna, samlivet og gården er deres store felles prosjekt i årene som kommer.
- Vi jobber på sikt, og ønsker å få til noe sammen. Vi går ikke rundt og drømmer om å kjøpe en flott leilighet i Syden, men om å holde sammen og trives.