- Angstlidelser
- Depressive lidelser
- Eksistensielle temaer
- Familie og samliv
- Modum Bad - Oslo
- Poliklinikk
- Rus og avhengighet
- Spiseforstyrrelser
- Traumelidelser
- Utbrenthet - Villa Sana
- Forskning
- Fysisk aktivitet
- Kultur
- Sjelesorg og kirke
Kort historikk og grunnlagstenkning
Vitagruppa startet våren 1999 som et fagutviklingsprosjekt, kalt Vitaprosjektet- ”Religiøse og eksistensielle erfaringer som tema i psykoterapi”.
Prosjektet ble planlagt av en tverrfaglig prosjektgruppe bestående av professor Leif Gunnar Engedal, psykolog Gry Stålsett og psykiater Arne Austad med sistnevnte som prosjektleder.
Gruppens mandat var å utvikle et kvalifisert behandlingstilbud, og bidra til kompetanseheving, teoriutvikling og forskning innenfor feltet klinisk religionspsykologi.
Psykiatriens mandat i forhold til å ta opp religiøse erfaringer i terapi
Innenfor psykiatri og psykologi har tradisjonen etter Freud betraktet religion som en nevrotisk rest av infantil avhengighet som psykoanalysen skulle hjelpe pasienten til å befri seg fra.
Opp til i dag har psykiatrien i liten grad gått inn på religionens område. Spørsmål om pasientens religiøse bakgrunn har mest vært tatt opp i patologisk kontekst, som en eventuell sykdomsfremkallende faktor.
Religion som verdi og normgrunnlag, indre subjektiv livsverden og gudsrelasjon er ofte blitt holdt utenfor terapien, dels oppfattet som irrelevant, dels som fallende utenfor psykiatriens fagområde.
Når religiøse temaer kommer opp i terapi, blir pasienten gjerne henvist til prest/sjelesørger. I beste fall kan terapeut og prest samarbeide omkring tematikk som ligger i grenseområdet mellom psykologi og sjelesorg.
De senere års teoriutvikling har endret synet på religionens betydning for psykisk helse. Nyere forskning innenfor psykoanalytisk objektrelasjonsteori har vist at menneskers indre gudsbilde og gudsrelasjon kan ha sentral betydning for selvbilde, mellommenneskelige forhold og psykisk helse.
Innenfor nyere kognitiv teoriutvikling rettes oppmerksomheten mot underliggende trossystemer som opprettholder fastlåste oppfatninger av en selv og andre. Her kan religiøs tro spille en viktig rolle både på godt og ondt. Å få slike trossystemer fram i dagen kan være avgjørende for endring av fastlåste mønstre og kan representere et viktig forandringspotensiale.
Noen teoretikere (bl.a. William W. Meissner) beskriver forskjellen på patologisk og sunn tro i forhold til troens psykologiske og sosiale funksjon. Religionens positive betydning for mestring og tilpasning er i økende grad blitt erkjent av krise- og katastrofepsykiatrien, hvor presten ofte trekkes inn i behandlingsteamet. Erkjennelsen av betydningen av religiøse symboler og ritualer for sorgarbeid, livstydning og mening er også et uttrykk for fagmiljøets økende anerkjennelse av religionen.
Hva er så psykiatriens mandat til å nærme seg pasientens religiøse livsverden?
Et grunnleggende forhold er at psykiatrien, som medisinsk disiplin, er bundet av et grunnleggende etisk mandat om å vise respekt for pasientens tro, verdier og livssyn.