Historien om elfantkoppen

- Om hvordan tiden på Snekker’n endret noe i meg.

Elefantkoppen

Min tredje elefant ble "Koppen med elefantrompa". Det krever litt tyngde for å kunne stå stødig underveis, samtidig som det er ufattelig tungt å komme seg frem med alt det tunge. Foto: Unni Tobiassen Lie

Symboler og metaforer kan være til stor hjelp spesielt i vanskelige og krevende tider hvor det kan virke som om ingenting i denne verden stemmer. Løvetannbarn kan eksempelvis trenge en elefant, eller kanskje til og med flere, som kan hjelpe å huske når det er umulig å huske alt selv.

Den 20. oktober 2009 begynte jeg på noe som jeg tror vil ha enorm betydning for meg i det som skal bli mitt liv. Jeg var så heldig å få plass på avdeling for traumebehandling på Modum Bad. Dermed fikk jeg muligheten til å legge ned en stor innsats for kanskje å få være menneske en gang, ikke bare et oppdelt menneskeliknende vesen. Å overleve min brors grove, gjentatte seksuelle overgrep og vold mot meg som barn og ungdom, og omsorgssvikt fra foreldre, er noe helt annet er det å overleve tilbaketakingen og integreringen av alle meg.

I Traume 1-gruppa var vi åtte forskjellige personer med bagasje ingen mennesker skal måtte bære. Med de sju andre skulle jeg i tre måneder dele uutholdelig smerte, stillhet og heldigvis latter. Behandlingsopplegget på traumeavdelingen er blant annet bygget på aktiviteter knyttet opp til ulike verbale og non-verbale gruppeaktiviteter. Som en av ukens aktiviteter skulle fire av oss ha hestesentrert psykoterapi, mens de siste fire skulle i kreativ gruppe med fokus på trearbeid. Jeg ble særs lettet over å få lappen hvor det sto ”kreativ gruppe”, men samtidig urolig. Jeg visste det ville bli vanskelig med min oppvekst som datter av en båtbygger, med et snekkerverksted som nærmeste nabo. For meg som barn fungerte nabobygget som et slags egendefinert og hemmelig SFO med utallige fantastiske gjemme- og lekesteder. Det gjorde det også mulig for meg å få oppleve hvilket vidunderlig materiale tre er, og få næring til en utforskertrang som stadig er med meg.

Dessverre setter en foreløpig uforklarlig angst hindre i veien for noe av denne trangen. Uten at jeg helt har forstått hvorfor, er jeg livredd hester, en virkelig altoppslukende frykt. Jeg var derfor klar for å pakke sakene mine og dra hvis jeg havnet i hestegruppen som jeg var sikker på ville ta livet av meg, og jeg var jo ikke på badeanstalten for å dø. Jeg skulle nok klare å komme meg forbi hestene som dessverre befant seg på vei til snekker’n, enten i stallen, innhegningen over veien eller langs nødruten min langs elven og opp skråningen. Det ble som regel søle og snø oppetter lårene hver eneste onsdag, attpåtil en forstuet ankel som følge av en kronglete omvei. I kaoset som mitt forvirrede hode rommer, hendte det rett som det var at en saftig forbannelse dukket opp, hvorfor måtte hestene være plassert langs min vei til kreativ økt? At de svære dyrene sto inne i en strømførende hamnehage, var et rasjonale som gikk meg hus forbi. Og slumpet det til at de sto innendørs, var det en fattig trøst. Da kunne de jo slite tjoret og løpe ned både båser og dører – jeg tror i hvert fall jeg hadde blitt ganske grinete hvis jeg måtte stå i bås.

Muligheten for at min frykt bunner ut i en overdreven underlegenhet for mennesker og dyr som en konsekvens av relasjonsskader, er nok høyst sannsynlig, men det var jeg ikke helt rede til å innrømme ovenfor terapeutene. Den tanken har nok vært en sannhet for dem lenge før jeg turte å tillegge historien makten for nok et hinder i min hverdag. For alt jeg vet, har det ikke noe med hestene å gjøre engang, kanskje er de bare et ledd i en assosiasjonsrekke jeg ikke kjenner til alle leddene i ennå. Det ligger nok skjult et sted i det sammensuriet som min fobi for eget innhold og historie fortsatt rommer.
Den første uken vimset jeg rundt i frustrasjon over ikke å finne noe som var ufarlig å lage, mens de tre andre gjøv løs på sine prosjekter med tilsynelatende dødsforakt. Hva med en krakk? Noe tantebarna kunne stå på for å rekke opp til vasken? Gudskjelov ble ideen forkastet. Jeg kunne ikke risikere at sannheten ble virkelig – den om at jeg tok livet av de uskyldige små ved at de skulle stått på noe som etter min logikk var livsfarlig, ettersom den var et produkt av mine hender.

Løsningen kom i røykebua. ”Du kan lage en turkopp” sa S, “du som farer rundt på tur mellom trærne og på broene hele tiden”. En turkopp kunne jeg jo alltids lage, men da måtte den bli til S, det måtte bli hennes kopp. Sabotørene i meg visste at den aldri ville komme så langt som å i det hele tatt nærme seg ferdigstillelse hvis jeg skulle beholde den selv, så sabotørenes sabotør fant dermed muligheten for fullføring. Jeg rekker uansett aldri å tenke på proviant på spontanturene som jeg egentlig ikke vet at jeg farer ut på, så en turkopp til meg selv hadde ikke kunnet bli særlig nærende, bortsett fra kanskje støvet den kunne være bolig for.

Neste uke ble det hele satt i gang, jeg skulle ønske jeg kunne si med dødsforakt, men bange anelser om prosessen var til stede i krikene og krokene der oppe i toppen. Jeg er stadig i tvil om det er heldig eller uheldig at jeg har arvet min fars overdrevne perfeksjonisme, og selv om jeg nå visste at dette var noe jeg skulle gjøre for meg, ikke for ham, kjente jeg på sannsynligheten for at ingenting ville bli bra nok. Uten noe som helst faglig erfaring eller kunnskap å komme med, var dette et nokså uhensiktsmessig utgangspunkt. Noe av det bunner ut i utallige timer som min fars håndlanger og assistent. Nå i ettertid forstår jeg mer av hvorfor jeg var den eneste som kunne være det for ham. Deler av meg, noen store, noen små, er uten evne til å få frem annet enn basale lyder, de er språkløse. Hvor lenge de har vært der vet jeg ikke, heller ikke hvor gamle de er. Med noen av disse språkløse kombinert med en godt utviklet forutseende evne til å se hans neste trekk, et tidvis meget læredyktig hode og en fascinasjon for verktøy fra barnsben av, var jeg nesten perfekt formet som hans forlengede arm og hode.

Timer, dager og uker gikk. Jeg våget meg lengre og lengre ut av egen beskyttende boble og klarte å la det oppstå en slags felles tilhørighet med en medfølgende bitteliten tillit til S og de andre medpasientene i røykebua og på avdelingen. Det skulle vise seg som svært viktig både for de kreative delene av meg som begynte å ane at de kunne boltre seg på snekker’n, og for at jeg skulle klare å fullføre oppholdet. Uthulingen og den utvendige formingen gikk nesten smertefritt, et par kutt med hoggjernet og et blått tommelledd er overraskende få skader for en klønete sjel med et litt dårlig samsyn. Verktøybruken med fil og hoggjern gikk fint hva stemmeforvirring angår, det var verre med sandpapiret. Da dukket forventningspressets stemme opp for alvor. Hver fredag i uteøkten rundt bålet, brant koppen lystig for øynene mine. Hver onsdag, for så vidt hver eneste gang jeg var på verkstedet, fløy treemnet veggimellom, gang på gang ble det delt for så å knuses – sakte og ubønnhørlig. Alle hallusinasjonene holdt på å kvele meg. Det tok ufattelig mye krefter til for å forstå at det faktisk bare var hallusinasjoner. Alle her-og-nå-øvelser i boka ble forsøkt, men det hadde dessverre ikke vært særlig mye fredstid til å få øve på dem ennå. Så hvordan jeg fikk det til, hva som var utslagsgivende for at jeg på snodig vis maktet å la hallusinasjoner være hallusinasjoner, vet jeg ikke. Jeg klarte også å jobbe meg bort fra den stemmen, den som altså i virkeligheten tilhører min far, og den medfølgende trangen til å tilintetgjøre produktene av mine hender og tanker. At jeg klarte det, handler om at jeg var innlagt på et sted hvor så mange ”sannheter” ble utfordret og forsøkt satt på plass der de hører hjemme. Jeg forsto nok ikke da at alle disse sannhetene er resultater, konsekvenser av traumer. Aldri før har jeg møtt så mange utfordringer på en gang. Aldri før har jeg lykkes med så mange– men jeg er langt fra ferdig ennå.

Etter denne første store seieren, fant jeg at snekker’n var et godt sted å være også utenom den ukentlige økten, noe de andre i gruppen min og andre på huset for lengst hadde oppdaget. Med Tchaikowsky og soundtracket til Across the Universe i ørene ble selve koppen så klar at håndtaket måtte formes. Dette skapte nye problemer. Mulighetene var mange, men ingen stemte. Dette var en kopp som ikke bare var en kopp, det hadde jeg en anelse om allerede fra den tydeligvis uvanlige utvendige formen ble bestemt. B foreslo en løve som håndtak. Forslaget kan nok i utgangspunktet ha vært ment som en spøk, men kjenner jeg B rett kan det vært oppriktig ment. En løve? Nei, det skurret. Mine to tidligere dyr tuslet og fløy i sidesynet, skilpadden og ugla. Da jeg startet mitt levende liv i år 2000 på Forsøksgymnaset i Oslo, ble Ugla et navn jeg fort fikk. Fuglen står meg av den grunn nært og varmt. Men heller ikke ugla stemte. Parallelt med denne tankerekken kom ”elefant” ut av meg. En elefant måtte det bli. Jeg har alltid vært fascinert av elefanter, men om elefanten kunne være min skjønte jeg ennå ikke.

Elefantkopp med lokk
Koppen som blir trukket av en elefant. ”Til alt du ikke kan huske alene” var meldingen som ble brent inn i lokket – til S, men like mye til meg selv. Foto: Privat.

Elefanten er stor og sterk, nesten usårbar, men bare nesten. Det fortelles at den har en fabelaktig hukommelse og evne til å bruke minnene. Elefanten er ikke perfekt den heller, den vet ikke alt, men har evnen til å la seg hjelpe. Som i en dokumentarfilm jeg tilfeldigvis slumpet innom. En elefantmamma skulle hjelpe sin en dag gamle unge ut av gjørma, men endte med nesten å ta livet av den. Heldigvis var der en snarrådig elefantbestemor som visste hva som måtte til, hun hadde jo vært i situasjonen en gang før. Hun husket og handlet uten såre miner fra sin elefantdatter. Ettersom jeg ikke har kapasitet til å huske alt selv, er det nærliggende å tro at det er derfor elefanten fant meg for alvor den siste delen av året 2009. Den kom til meg ved hjelp av B som er en stor forteller. Hennes forslag om å lage en løve hjalp meg å våge fantasien, som for de kreative og skapende delene i meg oppleves viktige og riktige.

Tanken bak elefanthåndtaket, den som haler og drar på all sin vanskelige bagasje, ble synlig for meg i juleferien, en god stund etter den ble påbegynt. Først da forsto jeg hvorfor det måtte være en elefant og senere hva denne vidunderlige skapningen har betydd for meg i det skjulte i så mange år. I flerfoldige timer i julen ble jeg trukket opp til dette bjørkeemnet som forvandlet seg slik, på mystisk vis. Koppen som blir trukket av en elefant var ment som noe, eller noen, S kunne legge fra seg det hun ikke kunne huske selv ennå. Oppi dyrets hulrom – i vomma som jeg meislet ut – oppi der kunne hun legge alt det som forvolder så uendelig mye smerte og som splitter opp hele tilværelsen til noe som til slutt nesten ikke er lenger. Koppen skulle være stedet som eieren kunne oppbevare det vonde i, trygt plassert der, utenfor henne selv – i hvert fall inntil hennes indre verden blir klar nok, trygg nok til å makte den kraftanstrengelsen det er å dissekere og integrere det hele. For det som puttes oppi en slik utpåturaldrisur-kopp, og som da heldigvis blir trukket av en sterk elefant, kan ikke glemmes, selv om man så inderlig gjerne vil. Selv om det ikke er tilgjengelig alt sammen, kan det endre form, betydning og innvirkning for ens egen eksistens og væren, på godt og vondt.
For at det som likevel truer med å sprenge seg frem ikke skulle kunne hoppe over kanten og ut av elefantens oppbevarende myndighet, måtte det et lokk til. Et lokk å sette varsomt på plass, og med bestemte fingre vise hvor skapet skal stå, når eller hvis hele pakken av S sine avspaltede minner rauser på. Oppå lokket måtte noe festes på for litt ekstra tyngde og sikkerhet. Riktignok hadde jeg et lite intermezzo, et anfall av forvirring kan man kanskje heller kalle det, da K foreslo at jeg skulle lage en "dert" av tre. K var en av dem jeg ble kjent med helt tilfeldig, hun var jo egentlig på en annen avdeling, men jeg tror elefantsamtalen var en av de første i rekken av dem som senere har fulgt, og som ettertiden har vist rommer hele alfabetet.

Et resultat av disse underlige og svært betydningsfulle ordvekslingene henne og meg mellom er akkurat disse ordene, og at jeg plutselig befinner meg i den situasjonen at jeg leverer dem fra meg, tilbake til Modum Bad og Badeliv. Jeg må imidlertid huske på å ta små skritt, det finnes hindre utenfor meg selv som hjelper til så jeg ikke løper for fort. For selv knotingen med å få ned disse ordene om tilblivelsen av elefantkoppen, har gitt meg nye sannhetsutfordrere. Prosessen har vært lang og utporsjonert. Jeg velger å holde fast i at skilpadden er en metafor som kjennes meningsbærende. Og i størst mulig grad kjempe for å være her og nå, tilstede. Det er ikke alltid mulig, ofte flyr tankene på egenhånd eller styrt av mine egne andres hender med egne hoder og tanker, til digresjoner og helt andre historier.

Ettersom steiner er noe som aktivt brukes i min behandling i et av mange forsøk på å holde meg ”her og nå”; noe å holde på, kjenne tyngden og overflaten av, oppleve fargene, falt det meg mer naturlig å bruke en stein enn en dært av tre som lodd. Samtidig kunne jeg hente frem en allerede godt forankret metafor med fortøyningspåler, kilt og klinket ned i sprekker i svabergene ved å altså bruke en stein som ekstra sikkerhet mot ufrivillige gjensyn av noe som engang var. En liten tredært er jo heller ikke særlig tung, men utgangspunktet for Ks forslag var min litt for store ambisjon om å skjære ut lokk med knott i ett stykke av fabelaktig flammebjørk. Jeg kunne nok fått det til, sta og innstendig som jeg er, men jeg så, kanskje overraskende nok, begrensningene i krefter og tid. Ikke fikk jeg lov å bruke dreiebenken heller. Løsningen ble altså en stein.

Det var jo vinter, beinkald vinter med 33 kalde grader og grenseløst mange digre kjerringer dalende fra himmelen som dekket marken. Under alt det hvite visste jeg det fantes vakre og underlige steiner rundt forbi, men tiden var knapp og tela kommet for å bli en stund sammen med det vidunderlig vakre hvite fellesskapet av kjerringer. Valget av stein måtte derfor hjelpes av blomsterbutikken. En liten plastboks full av hvite, uskyldige små. De ble plukket ut av boksen en etter en, nøye veid i hånden og saumfart for foretrukne uregelmessigheter. Den hvite matte og ru steinen kan vel sånn sett være koppens uskyld, og ettersom uskylden fort kan tilskitnes eller merkes, er det passende at den ikke var blankpolert. Det hvite består, selv om det ikke alltid virker sånn. Med all sin vekt hjelper den å holde unna det verste i øyeblikket, her og nå, til det er mulig å se egen uskyld, og å kunne ta den tilbake som egen og ekte. Så den hvite, ujevne og ru steinen ble limt på og hele stasen satt bort for herding.

Etter en nervepirrende runde med vannbeising, enda litt mer pussing og inskripsjon i lokket var alt klart for først en runde med olje, så en til før siste tørking og så polering. Koppen som blir trukket av en elefant var ferdig. Så ferdig at det kunne gå an å gi den bort. En stor porsjon overtalelse i indre systemer måtte til for å akseptere at jobben var gjort, det var godt nok. Det blir jo aldri godt nok. Hvis jeg ikke husker feil, ble den overlevert S et par dager før utskrivning. Den unnslapp de mange bålene, det ble ikke nødvendig med spontanutvikling av vinger for å unnslippe verkstedveggene, selv om jeg noen ganger måtte be sjefssnekker’n sjøl om å ta den fra meg, for å unngå nettopp flammer og vegger. For meg, på høyde med mirakler!

Poengene og meningen med kreativ økt på snekker’n, som har fått solid gjenklang hos meg, er blant annet å lage noe, noe som er et resultat av egen innsats, finne og tillate ørliten skaperglede som kunne få vokse og bli stor, fremme kreativiteten som et selvhjelpmiddel, noe å være stolt av, utforske taktil stimulering ved hjelp av dette fantastiske materialet tre er, øve på å spørre om hjelp og samtidig våge på egenhånd. Ha lov til å feile, men ikke minst å lykkes. Oppdage et fristed i en beinhard behandlingstid. Alt er lov, alt kan gjøres, alt kan skapes, om ikke fysisk så i hvert fall i fantasien.

Elefantkopp m trone
Elefanten med dronningtronen. Under mitt andre opphold på traumeavdelingen – og en ny runde på snekker’n – lagde en gave til E, for å vise henne at jeg tåler henne, at noen kan bære henne og holde utkikk så hun kan hvile seg. Foto: Privat

Personalets innstendige oppfordring om å finne et fristed, noe som kunne gi en pause, noe helt annet enn fordypning i dissosiasjonsteori for å forstå det tilsynelatende ingen andre forstår, var ikke mulig for meg å godta. Mot slutten, da jeg skjønte mer av hvorfor det ble en elefant og hvor viktig den ble for meg, sank noe inn. Aha-opplevelsen kom først i ettertid. Staheten og opplevelsen av å ha så hastverk med å “bli frisk”, at siden jeg var så heldig å få hjelp i så ung alder og at jeg dermed trodde jeg måtte forte meg så innmari, spilte meg nok et solid puss. Det tok tid å forstå litt mer av at dette må ta den tiden det tar, at det er nødvendig å tillate det. Paradoksalt nok ville jeg ikke, og trodde at jeg ikke kunne, ta i mot hjelpen som ble meg tilbudt, selv om jeg selv ba om det.

Denne elefanten ble en av grunnene til at jeg valgte å bli, etter å ha bedt om utskrivningspapirene en måned ut i oppholdet. Det er kanskje banalt, men jeg tror det lå i kortene betydningen den skulle få. At jeg gjorde koppen mer og mer komplisert, var kanskje fordi jeg visste at jeg burde fullføre oppholdet og dermed måtte kjøpe meg selv mer tid. Kampen endret seg og det vanskelige i å ferdigstille ble etter hvert sammenhengende med frykten for hjemreisen. Elefantkoppen ble den fysiske og metaforiske manifestasjonen av oppholdet.
***
Det er opprørende å oppdage nå i ettertid at jeg også laget denne elefanten med kopp for meg selv, ikke bare til og for S. At den var til henne, var den eneste måten å kunne rettferdiggjøre dens tilblivelse og eksistens på. Jeg fikk noe å holde fast i underveis, noe praktisk og fysisk utfordrende med denne beinharde, seintvoksende lokale bjørka fra moene som i retur fikk om mulig like beinhard motstand fra meg og mine. En slags symbiose, elefanten lot meg holde fast i behandlingen og behandlingen i elefanten. Det viser seg etter mangfoldige timer med terapi at jeg ikke lenger alltid er ”Ingen” eller en ”Ikke”, at jeg muligens kan ha kommet litt nærmere status som menneske. Nå ser jeg at jeg ga også meg selv den tanken om at det går an å legge noe fra seg, legge det til side, iallfall på vent, noe av det som er for jævlig til at jeg kan huske det, selv om jeg aldri kan glemme det. Jeg ga meg selv den fremtidige muligheten og retten til å tenke det og gjøre det, for selv om jeg ser det nå betyr det ikke at jeg får det til ennå. Men jeg er på vei. Den fysiske og metaforiske delen delte jeg med S. Med tid og stunder kan kanskje hun også oppleve at det finnes en mulighet for henne å kunne ta til seg og bruke tanken hun fikk i sin utmattende kamp det er å bli hel.

Det er uendelig smertefullt å kjenne på at det som burde være det mest naturlige i denne verden – at jeg skal kunne gjøre noe for meg selv, med retten på min side, gi meg selv lov – er noe av det vanskeligste. Dét tror jeg nesten jeg kan være sint for, at jeg må kjempe så inderlig for å prøve å rette det opp, at jeg har trodd og tenkt så feil i alle mine år. Det innebærer å kunne plassere en feil, noe galt, en skyld, og når skylden og skammen er min vaklevorne grunnmur, sier det seg i og for seg selv at jeg har noen års terapi fremfor meg videre. Heldigvis med terapeuter som kan håpe for meg til jeg får det til selv. Og jeg har den fattige trøst at enda flere elefanter er kommet inn i flokken, selv om jeg ikke har kunnet beholde noen av elefantene selv. Nummer to, elefanten med dronningtronen, ble et slags bestillingsverk som ikke var en bestilling, men E’s ønskedrøm som noen av meg fanget opp og laget. Nummer 3, Koppen med elefantrompa, lovet jeg sjefssnekkern, Else Brit, at skulle være til meg selv. Jeg klarte hvertfall å starte på den med innstillingen om at den skulle det. Underveis ble det tenkt ut hvem den kunne være til, men da jeg forsto at den kanskje ikke engang ville overleve turen hjem etter ferdigstillelse under et angstfylt oppfølgingsopphold, ble den overbragt en av håpsbærerne mine der som avskjedsgave, selv om avskjeden har blitt forskjøvet litt videre inn i fremtiden.

Er det tilfeldig at det ble elefanter? Jeg vet at det var riktig, men jeg får ikke hodet mitt helt rundt på hvorfor. Det har kanskje noe med å gjøre manglende selvverd å gjøre; jeg fortjener ikke å kunne ta til meg elefanten som min bærende metafor. Dette høyst ærede, kloke dyret skal ikke måtte belemres med ei lita jentunge som har gått seg vill i egne vrangforestillinger som følge av en brors forskrudde oppfattelse av rett og galt, og foreldre som ikke så, hørte eller til syvende og sist ikke tror på erfaringene som berettes. Det skaper konflikter på alle plan, for alle involverte. Selv det som er ganske lite, er så uendelig stort. Hvordan skal jeg kunne tillate å skjenke meg tanken om verdighet? Det tar tid før alle verdenene forenes og har en likere logikk.

Jeg tror virkelig ikke jeg hadde maktet å fullføre oppholdene uten Snekker’n. Det fikk ikke bare betydning der og da, det skapte noe vedvarende, en bitteliten tro på at jeg kan noe. Det har blitt en slags chain reaction i slow motion, samtidig som det går så fort at det raser rundt ørene. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve alt dette, og enda mer glad for at jeg faktisk kan se det. Takk!

Pasient med kompleks PTSD og dissosiativ lidelse
 

Share Button
Print Friendly and PDF