Marcerine Maoa (32) var gravid da hun ble voldtatt og mistet barnet. I to år levde hun med konstant blødning. Hun er en av de få voldtatte kvinnene hvor ektemannen trofast stod ved hennes side hele tiden. I dag er hun fisteloperert og lykken har vendt tilbake til familien ved et nytt barn.

Konfliktene i Kongo har til nå etterlatt seg flere hundre tusen traumatiserte og
voldtatte kvinner. Traumeeksperter fra Modum Bad har møtt kvinnene og evaluert hjelpen de får gjennom Christian Relief Network

Furahas navn betyr glede, men de siste årene har 24-åringen hatt vanskelig for å leve opp til navnet. Første gang Furaha ble voldtatt var i sitt eget hjem. Overgriperne var fire Interahamwe-soldater. Mannen hennes forlot henne etter voldtekten. Andre gang var hun på åkeren da tre soldater forgrep seg. Denne voldtekten gjorde henne gravid, og hun fødte lille Rachel.
Furahas historie er ikke unik. Både voldtektene, sviket fra ektemannen og de påfølgende smertene er noe hun deler med mange. Overgrepene er brutale. Som utallige andre ofre lider Furaha av fistel, som gir lekkasje av urin og avføring etter brutale voldtekter eller kompliserte fødsler uten assistanse. Det fører til lukt, men kanskje mest av alt til skam. En operasjon er det eneste som kan hjelpe. I køen for fisteloperasjoner står alt fra barn på to år til gamle beste-
mødre.

Venting og klesvask er hovedingrediensene i en vanlig dag for kvinnene som venter på operasjon på Panzi sykehus. På grunn av de kontinuerlige lekkasjene blir det enorme mengder klesvask.

Militær strategi

Konfliktene i Kongo har pågått siden 1996, og har utspring i folkemordet og krigen i nabolandet Rwanda to år tidligere. To millioner flyktet til Kongo, blant dem restene av Rwandas tidligere regime. Fra 1998 til 2003 var hele sju andre afrikanske land involvert i det som ble kalt Afrikas første verdenskrig.
Seksualisert vold er blitt en del av den militære strategien. Verst er det i Øst-Kongo. Humanitære organisasjoner har beregnet at flere hundre tusen er voldtatt i forbindelse med krigene, først og fremst kvinner, men
tallene på menn stiger også. Både ansatte i politiet og militæret har vært anklaget, men lederne i Kongo ser hvordan voldtekt brer om seg til sivilbefolkningen som resultat av 20 års krig.

Mister identiteten

-Voldtektene fører til at landet går i oppløsning. I Kongo er verdien av en mann hans kone, derfor er familien sårbar. Når en mann ser sin kone eller mor bli voldtatt, vil den relasjonen bli forstyrret. Kvinnene støtes ut på grunn av skam og frykt for aids. De mister både sin identitet og rolle og sitt livsgrunnlag. Mange lever alene på flukt i skogen, sterkt traumatisert.
Dette sier psykologspesialist Katinka T. Salvesen og kunst- og uttrykksterapeut Annika With ved Modum Bads avdeling i Oslo. De to terapeutene har mye erfaring fra traumearbeid i Norge, og ble derfor spurt av Christian Relief Network (CRN) om å evaluere det psykososiale arbeidet ved de fire sentrene de driver gjennom lokale krefter i Kongos østlige
provins. Sentrene har også samarbeid med 90 helsestasjoner.

Annika With (t.v) og Katinka L. Salvesen har evaluert traumehjelpen voldtatte kvinner får i Kongo.

Kvinner for kvinner

Programmet, som gir rådgivning og medisinsk assistanse til voldsofre, hadde sin spede begynnelse på 1990-tallet da pedagogene Banyere Nakatche og Bindu Kahindo, bedre kjent som Mama Jeanne og Mama Jeanette, begynte å hjelpe disse kvinnene. I dag driver de CRN sitt program og er blant annet støttet av NORAD.
Jordmødre, sykepleiere og andre kvinner som kan lytte og bære historiene, rekrutteres som rådgivere gjennom de kirkelige nettverkene. Sammen med en lokal partner har CRN også bygd en fistelavdeling på Panzi sykehus i Bukavu, og en ny avdeling med 300 senger er under oppbygging i Goma.

Livreddende arbeid

Det som skjer i et menneske som utsettes for så brutale hendelser, viser hvor lett voldtektene isolerer kvinnene. Vanligvis har mennesket en kapasitet til å integrere belastende hendelser. Hvis belastingen overstiger denne kapasiteten, vil derimot
opplevelsen bli spaltet av.
– Hendelsen blir lagret på en annen måte enn i hukommelsen. Den blir lagret sansemotorisk. I noen tilfeller opplever ofrene hukommelsestap, mens andre husker hendelsen og
bruker mange krefter på å unngå alt som kan vekke den, som lukter og lyder. Frykt for slike flashbacks innskrenker livet. Når traumet i tillegg er knyttet til skam ved at samfunnet ser ned på deg, tar det selvtilliten fra kvinnene, sier Salvesen.

-Livreddende hjelp

Selvmord- og dødsstatistikken er høy blant ofrene. Om de ikke dør av de fysiske skadene, er det mange som ikke klarer å reise seg igjen etter de psykososiale lidelsene.
– Hjelpearbeidet i Kongo er derfor livreddende, sier terapeutene.For det finnes håp. Salvesen og With er godt fornøyd med hjelpen kvinnene får gjennom CRNs program.
– Det var veldig betryggende å se at rådgiverne på sentrene ikke fokuserer på kvinnenes traumer, men gjør godt traumearbeid ved å møte symptomene de har i nåtid, forklarer With.
Mama Jeanette har utviklet noe de kaller «den gode hjelperen» som forbilde for rådgiverne. Hjelperen har store ører for å få med seg alt, store øyne for å se detaljer, en liten munn for å ikke snakke for mye eller fortelle videre, og en liten nese for å ikke bry seg om lukten fra kvinnene som lider av fistel. Hjelperen har en veske til fordommer og kritikk, et stort hjerte som kan romme og føtter godt plassert på jorden.
– Dette er et ideal for alle terapeuter. Både hjerte, sjel og kropp må være tilstede. Terapi handler om å tjene, psykoterapi om å tjene sjelen. Det var bevegende å være vitne til møter
mellom rådgiverne og kvinner som kom til senteret, sier With.

Vitonsi er 4 år gammel, og gjøres klar for fistel-operasjon. Hun ble voldtatt av soldater.

Humanitær krise

Å normalisere kvinnenes reaksjoner er viktig i traumearbeidet.
– Avskamming handler om å gi mening til skammen. Informasjon er derfor viktig, som å fortelle kvinnene at de er ofre for krig, at de har verdi og at de ikke er alene, sier Salvesen.
– Hva kan dere bidra med for å gjøre arbeidet bedre?
– Gi enda litt mer forståelse for traumearbeid og en mer systematisk behandling. Vi kan tilby, i samarbeid med dem, å utvikle språk og metaforer for forståelse og behandling som er tilpasset deres kultur.
Terapeutene er svært positive til bredden i programmet. 45 prosent av kvinnene blir ført tilbake til familiene sine. De som ikke kan reise hjem ønsker man å tilby et lite stykke jord og legge til rette for at de kan bli
fostermødre for foreldreløse barn.
På den måten kan de danne en levedyktig familie. CRN har også startet holdningsarbeid blant kongolesiske menn, og arbeid gjøres av advokater for å stille gjerningsmenn for retten.
– Turen både vår rystende og inspirerende. Jeg sitter igjen med at dette også gjelder meg. Om jeg lukker øynene er jeg medskyldig, sier With.

Tekst: Torill Helene Heidal Landaasen
Foto: Endre Vestvik
Badeliv 4 2010

FAKTA

CRNs program for voldsofre

• Oppsøke kvinnene og inkludere de i kvinnefellesskapet

• Drift av mottaksentre og rehabiliteringssentre

• Transport av ofre til helseklinikker og sykehus

• Psykososial rådgivning

• Medisinsk behandling og kirurgi

• Rehabilitering og tilbakeføring til landsbyene

• Opplysningsarbeid og veiledning lokalsamfunnet

Kilde: www.crn.no