Psykiatrien har også fått et mandat fra politiske myndigheter slik det kommer til uttrykk i St.prp. nr. 63 (om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 - 2006):

En person med psykiske problemer må ikke bare ses som pasient, men som et helt menneske med kropp, sjel og ånd. Nødvendige hensyn må tas til menneskets åndelige og kulturelle behov, ikke bare de biologiske og sosiale. Psykiske lidelser berører grunnleggende eksistensielle spørsmål. Brukernes behov må derfor være utgangspunktet for all behandling og kjernen i all pleie, og dette må prege oppbygging, praksis og ledelse av alle helsetjenester (s.6)

Når vi i avdeling Vita eksplisitt inviterer til å ta opp eksistensielle spørsmål og religiøse erfaringer, må det skje i full åpenhet, hvor pasienten må informeres på forhånd om behandlingsmodellen og teorigrunnlaget som ligger bak. Ut fra grundig forhåndsinformasjon må pasienten være villig til å se på sin livsholdning, det være seg tro, tvil eller en tro man har tatt avstand fra, og se sine religiøse erfaringer og eksistensielle spørsmål med ”psykologiske briller”, dvs. å utforske hvilken psykologisk og sosial funksjon troen har, resp. en ikke-troende posisjon.

Innenfor et så verdiladet område som religion er det viktig at terapeutene beholder sin nøytrale posisjon og ikke misbruker sin stilling til aktiv påvirkning. Som overordnet retningslinje må ligge at pasienten selv må være motivert for å utforske sin tro og religiøse erfaringsverden som ledd i å bli bedre kjent med seg selv og som viktig tematisk stoff han/hun ønsker å arbeide med i terapien.

Terapeutene må være åpne for å følge pasienten i denne utforskningen, uten å legge føringer i noen retning. Siden religion ofte er et uferdig og følelsesladet område, er det spesielt viktig at personalet i denne gruppa arbeider med overførings- og motoverføringsfølelser gjennom regelmessig veiledning. Når terapien utføres ved en livssynsbasert institusjon er dette særlig viktig.