– Å ta tilbake en tapt barndom

Vold og seksuelle overgrep mot barn skjer. Det skjer mye oftere enn i de tilfellene der gjerningspersonen blir avslørt og saken blir slått opp i media.

Overlege Arild Jervell - Avdeling for traumelidelser. Bilde tatt til Badeliv nr 1/2014

– Barn havner i et umulig dilemma når de opplever overgrep fra omsorgspersoner som står dem nær, sier overlege Arild Jervell i Avdeling for traumelidelser ved Modum Bad.

Dette er vondt å vite. Vondt å erkjenne. Vondt å ta inn over seg. Men vi bør våge å gjøre det likevel. Av respekt for de som har opplevd det. Spesielt vi som jobber innen psykisk helsevern bør våge å ta det innover oss. Da kan vi bedre forstå og hjelpe våre pasienter. For det er ingen liten gruppe det er snakk om. Ved grundigere gjennomgang av pasientpopulasjonen i et vanlig norsk DPS kom man til at anslagsvis 20-35 prosent av pasientene hadde vært utsatt for seksuelle overgrep (Fosse, 2007).


Overgrep fra omsorgsperson
Det er nesten umulig å forestille seg hvor uforståelig, forvirrende og grusomt det er for et barn å oppleve seksuelle overgrep. Aller verst er det når overgrepene skjer innenfor familien, når overgriper er en person som egentlig skulle beskyttet barnet. Og når barnet samtidig kanskje er avhengig av denne personen for å klare seg, for å overleve. Og når dette skjer på en tid i livet da barnet egentlig skal utvikle seg – lære å bli trygg i verden. Hva gjør det med psyken til et barn når det som skulle vært en kilde til trygghet i stedet blir den største kilde til fare? Barnet havner i et umulig dilemma.

 

Overlevelsesteknikker
Det er en del ting barna ofte må lære seg for å ”overleve”: De lærer gjerne å koble hodet fra kroppen. ”Det skjer kanskje med kroppen min, men ikke med meg… ” Ofte lærer man seg da å avsky, forakte og hate kroppen sin. Man lærer seg også å ikke stole på andre mennesker. Noen ganger trenger man å glemme. ”Det skjedde ikke”, eller ”det skjedde med noen andre, ikke med meg”. Likevel er det slik at kroppen husker. Men hemmeligheten bevares i form av uforklarlige smerter i kroppen, kvalme eller underlivssmerter. Kroniske smerter blir snarere regelen enn unntaket. Man lærer seg ikke å kjenne sine egne følelser, ikke sine egne kroppslige reaksjoner. Alt som har med kropp og følelser å gjøre blir skremmende – og må unngås.

 

Regulere følelser
Man lærer seg gjerne også forskjellige måter og metoder for å regulere og kontrollere følelsene sine. Dette er metoder som i seg selv kan ha sin pris, men det er kanskje den beste løsningen man finner der og da. For noen kan det bli bruk av rusmidler og narkotika. For andre kan det bli mat og utvikling av spiseforstyrrelser. For andre igjen kan det være selvskading. Noen overlever gjennom å bli ekstremt aktive og flinke. De kan ha flere jobber på en gang og drive med andre aktiviteter i tillegg. De kan se ut som ressurspersoner (hvilket de også er), men aktiviteten skjuler en smerte. Hensikten er å slippe å føle. For noen kan dette fungere i mange år. Men på et tidspunkt, kanskje rundt 40-års alderen, sier det stopp. Man er utslitt. Dette kan bli vanskelig i forstå i møtet med NAV. Det kan bli mange slitsomme og mislykkede runder med forsøk på å komme tilbake i arbeidslivet.

 

Lære seg det motsatte
Når man søker behandling, så er det ikke det første man forteller om, at man har vært utsatt for seksuelle overgrep. Overskriftene blir ofte heller angst, depresjon, utmattelse, kroniske smerter, spiseforstyrrelser eller ”emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse” (”borderline”).  Men hvilken behandling trenger de? Etter erfaringer fra vår avdeling må behandlingen blant annet innebære å lære seg noe av det motsatte av hva barnet måtte gjøre for å overleve som liten.

Behandling handler om å lære seg:

  • Å koble hodet til kroppen igjen, lære seg å forholde seg til kroppen og følelsene sine. Å lære å bli glad i kroppen sin er et langt steg. Først er det kanskje vanskelig nok å lære seg å akseptere den.
  • Å tåle å være i en terapeutisk relasjon, der en risikerer å oppleve både tilknytning og tilknytningstap.
  • Å redusere på de mer selvdestruktive fluktmetoder man har lært seg, som rusbruk, spiseforstyrrelser, selvskading og andre, og i større grad altså møte det man flyktet fra.
  • Man må lære å forholde seg til følelser. Kjenne dem, tolerere dem, oppleve dem inne i seg selv, uten å måtte flykte fra dem.
  • I mange tilfeller må dette læres gradvis, steg for steg.

Dette kan i mange tilfeller kan være en krevende reise for både pasient og behandler, men det er viktig å vite at vi også ser mange eksempler på at det virker. Behandlingen krever mye mot og hardt arbeid for den det gjelder, men når man klarer å gjøre det, ser man også resultater. For disse menneskene trengs det som regel mer enn bare medikamenter eller 20 timer med kognitiv terapi.

Det er tungt å ta tilbake en barndom som er tapt. Å kunne åpne opp for det vonde og farlige som ligger dypere og bedre gjemt krever tid, mot og tillit.

Tekst: Overlege Arild Jervell, Modum Bad
Les mer om traumelidelser i Badeliv nr 1/2015

Ønsker du å lære mer om traumelidelser? Meld deg på Modum Bads konferanse om traumer i Oslo 30. oktober 2015.

 

 

Share Button
Print Friendly and PDF