Spesialpsykolog Gry Stålsett ved Modum Bad er i denne kronikken opptatt av sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse.

Vi snakker om fysisk og psykisk helse som to forskjellige helsetilstander. Samtidig vet vi at de henger nøye sammen, både med tanke på årsakssammenhenger, og som betydning for tilfriskning og livskvalitet.

Polariseringen mellom det fysiske og det psykiske, mellom kropp og sjel, er ikke ny i menneskenes historie.Vi trenger å finne et språk som kan favne begge deler. Felles utgangspunkt er våre menneskelige grunnvilkår, og hvordan de påvirker oss både mentalt og fysisk. Det handler om at vi er sårbare. Det handler om hvordan vårt forhold til mening, døden, tilhørighet, frihet og vår grunnleggende ensomhet påvirker vår væren i verden, både livskvalitet og helse. I utvidet forstand kan vi snakke om vår eksistensielle helse.

Helsedefinisjon

Helse var lenge forstått som ”fravær av smerte og lidelse”. Det var en definisjon som oppstod etter annen verdenskrig og som skulle oppfattes som et utgangspunkt for politisk handling. Verdens Helseorganisasjon (WHO) justerte den etter hvert og formulerte definisjonen av helse som «en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lyter».
Innvendinger kom også mot denne definisjonen, blant annet at den er for passiviserende (for statisk), og at den har gjort sykdomsbegrepet vanskelig å avgrense. Dersom en slik forståelse av helsebegrepet legges til grunn, vil kravene og forventningene raskt overstige hva helsevesenet kan klare og bør ha ansvar for. Det viktigste er kanskje hvilket menneskesyn helsebegrepet avdekker. Med en slik definisjon utvides sykdomsforståelsen og vi får en forestilling om at fravær av smerte er mulig og det ideelle.

Mot og mening

Livssmerte hører livet til. Vi kan ikke gå gjennom livet uten å møte og erfare lidelse og smerte. Det betyr ikke at vi er syke av den grunn. Med en slik definisjon får vi et bedøvelsessamfunn, der det gjelder å jakte på tilstander der vi ikke føler og opplever smerte. Sånn kan vi ikke ha det. Vi trenger å gjøre mennesker mer robuste, mer styrket til å være i verden. Ordet eksistens kommer av begrepet eksistre som betyr å tre frem. Skal vi våge å tre frem, leve våre liv og utfolde oss trenger vi både mot og mening.

Smerte er informasjon

I et eksistensielt helseperspektiv handler helsen om et annet forhold til smerte. At vi lærer å forholde oss annerledes til den, enn å bedøve den. Smerte bærer informasjon i seg, den varsler noe vi skal gi oppmerksomhet. Holder vi den unna, reagerer vi ikke. Da forstår vi ikke hva den handler om. Vi mister evnen til å lese hva som betyr noe for oss, hva smerten alarmerer oss om og kildene til å kunne navigere og bedre mestre – ”stå i ” det livet vi lever i.

Styrke

Vår forståelse av helse og av smerte er grunnleggende for hvordan vi legger opp våre helsetjenester og hvordan vi utvikler en behandlingskultur. Det er utfordrende og krevende å skulle endre en omsorgstenkning fra å fokusere på lindring og bedøvelse, til endring i form av å fremme prosesser der en styrker den som trenger det i å forholde seg til smerten på en annen måte. Ulike visdomstradisjoner fra filosofi, spirituelle og åndelige kilder reflekterer et grunnleggende annet perspektiv, nemlig at det handler om evnen til å forholde seg til et motsetningsfylt og sammensatt liv.

Helse er også eksistens

Det er en slik forståelse vi må legge til grunn – det er en slik forståelse vi må bygge vår terapikultur på. Det handler også om hva som får oss til å stå opp om morgenen, om hva som gir mening og tilhørighet, hva som driver og gir retning i livet. Derfor handler helse om eksistens og følelser – om livskvalitet. Derfor trenger vi både det patogenetiske (hva som fremkaller sykdom) og salutogenetiske (som fremmer helse) perspektiv når vi skal utvikle våre behandlingsmodeller. Derfor trenger vi både en forståelse av fortiden og fremtidens rolle når vi skal utvide livsrommet i nåtiden.
I et eksistensielt helseperspektiv ser vi på menneskets identitet like mye som definert av våre forventninger til fremtiden som fortiden. Derfor må forholdet til framtiden stå på dagsorden i
terapirommet. Derfor må følelser, livssyn og kilder til mening være tema.

Følelser, eksistens og kilder til mening

Psykiateren Irvin D.Yalom peker på teorier som sier at det er motstridende krefter i mennesket og negative tankemønstre som kan resultere i psykopatologi, som ikke rommer de eksistensielle temaer, de dype eksistensielle dynamiske konflikter. Disse er sentrale både i å utløse psykopatologi og uheldig mestring. Vi bør kartlegge hvordan hvert enkelt menneske møter og kobler følelsene opp mot de grunnleggende kjensgjerninger i tilværelsen, som døden, frihet og ansvar for eget liv, isolasjonen («den djupa obotliga ensamheten») og meningsløsheten.
Vi trenger sammen med pasienten å utforske ulike former for ensomhet og identifisere flere kilder til mening. Da er tro og livssyn også et naturlig tema i terapirommet, når det blir en del av sykdomsbildet, og når det blir kilder til å møte det motsetingsfylte og sammensatte
livet. Med en annen helseforståelse, vil vi lytte til og lese underteksten i pasientenes egne utsagn på en annen måte; Det blir da naturlig med et annet språk enn symptomspråket på at noe er feil, og vi vil velge andre prinsipper og strategier i behandlingen:

FAKTA

Psykiske problemer = lese underteksten

• Jeg er ingenting (skam)
• Ingen har bruk for meg (meningskrise)
• Jeg duger ikke til noe (skam
  og lav selvfølelse/selvverd)
• Jeg hører ikke hjemme noe sted (manglende tilhørighet – ensomhet)
• Jeg tør liksom ingenting,
  jeg er alltid redd (livsangst –
  manglende selvtillit)
• Ingen som kjenner meg
  som bryr seg om meg
  (skam-sorg-ensomhet)
• Jeg har ingen å dele tanker og følelser med (alene – ensomhet)

12.05.2016
infoleder@modum-bad.no